Пока без коментариев

Et møte på bedehuset. Av Lars Martin Hol.

1Dmytro Ostanin og Alf Skeie.

MELLOM BRØDRE:

-Historien om bede- huset lever videre. Slik vi ser det har vi ikke kjøpt et hus. Vi viderefører Guds- huset som er her.

Av Lars Martin Hol

Et møte på bedehuset

Mannen som sier dette heter Dmytro Ostanin og er menighetsprest i Den russisk ortodokse kirke. Det er fredag ettermiddag og regnet faller som så ofte før denne sommeren. Inne i Søreide bedehus står Alf Skeie, bedehusets siste formann, og Dmytro Ostanin.

2I sommer kjøpte den ortodokse kirke bedehuset, men dette er første gang Ostanin er innenfor dørene.

Skeie viser ham stolt rundt i lokalene som han har holdt ved like de siste 50 årene. Skeie forteller at det er trist at bedehuset ikke lenger er i drift slik det en gang var.

– Jeg ville ikke klart å holde det ved like lenger. Derfor er jeg glad for at den ortodokse kirke tar over og viderefører tradisjonen.

Søreide og Sælen indremisjon

På midten av 30 — tallet begynte en for- ening, som den gang het Søreide og

Sælen indremisjon, arbeidet med å reise et bedehus på Søreide. Lokalbe- folkningen var med å samle inn penger, og 28. november 1937 var det klart for vigslingsfest på Søreide bedehus. Søn- dagen etter ble huset innvidd til kirke- lig bruk. Her ble det feiret gudstjeneste frem til Nordås menighet flyttet inn i ny kirke på Søreide i 1973.

Skeie forteller om livet på bedehuset. Han forteller om basarer, konfirma- sjonsfester og møter, mens han viser oss alle detaljene huset har å by på. Han minnes alle festene som ble holdt her. Han forteller om den gamle ra- dioen som av og til ble brukt av søn- dagsskolen, og om en periode hvor skolen leide lokale på bedehuset. Spesi- elt under krigen var bedehuset flittig brukt. I årsmeldingen fra 1944 var det notert 150 samvær, og i 1943 hele 165.

I en gudstjeneste bruker vi alle våre sanser for å nærme oss Gud.
f. Dmytro Ostanin

Tar vare på minnene

Vi beveger oss ned i kjelleren, hvor Alf viser oss kjøkkenet. I et av skapene finner vi det gamle service som ble laget til bedehuset stod ferdig, dekorert med Søreidgrend bedehus.

– Dette skal vi ta frem ved store feir- inger, utbryter Ostanin. Han er tydelig begeistret over all historikken som sitter i veggene og forteller at menig- heten som flytter inn har et sterkt ønske om å bevare den tradisjonen som sitter i huset. Tilbake i hovedsalen beveger vi oss frem mot korpartiet, for å se nærmere på alteret. Der ligger det en gammel skinninnbundet Bibel med inskrip- sjonen Søreide bedehus. 3

Den ble gitt til bedehuset da det stod ferdig, og hører hjemme på alteret fremme i korpartiet, forteller Skeie. Ostanin løfter den ær- bødig opp og blar forsiktig gjennom de første sidene før han legger den pent tilbake.

Vandringen gjennom bedehuset har vart en liten stund, og Alf trekker frem orgelkrakken for å hvile beina. Han vender blikket mot Ostanin og spør nysgjerrig hvordan de feirer gudstjen- estene i den ortodokse kirke. De er an- tagelig ganske annerledes enn det han er vant til, legger han til.

Alle sanser

6 Det kan være vanskelig å forstå gangen i liturgien første gang du kommer på en gudstjeneste i den ortodokse kirke, men etter hvert vil man kjenne seg igjen. I en gudstjeneste bruker vi alle sanser for å nærme oss Gud, 4

ikke bare sang og tale. Kunsten har en viktig plass i den ortodokse gudstjenestefeiringen. Skeie lytter interessert når Ostanin forteller om menigheten som skal flytte inn i bedehuset og hvordan de feirer gudstjenestene.Jeg kan godt tenke meg å komme innom en gang, sier Skeie, og lurer videre på hvilket språk som brukes.

Det er flere forskjellige nasjonaliteter i vår menighet, og norsk er det internasjonale språket. Ofte bruker vi flere språk i samme gudstjeneste. Det varier litt etter hvem som er der den søndagen. Er det mange serbere, så blir det mer serbisk, er det mange russere, blir det mer russisk, forteller Ostanin og legger til at hvis Skeie kommer på en gudstjeneste, skal han sørge for at hoveddelen blir på norsk.

Menigheten er en liten forsamling og har tatt navnet Kristi Åpenbaringsmen- ighet. På en gudstjeneste er det normalt mellom 60 til 70 mennesker og de teller ca. 600 medlemmer, fordelt over hele Vestlandet. Den ortodokse kirke er bevisst sine tradisjoner, men det er en ting de har tatt inn i menigheten fra den norske tradisjonen på bedehusene. Det er kirkekaffen.

Religion måtte skjules

Ostanin ble kalt til tjeneste i Norge av patriarkatet i Moskva i 2008. Det er en svært vennlig mann vi møter, og på oppfordring forteller han om sin vei inn i prestetjeneste i den ortodokse kirke. Veien begynner øst i Ukraina hvor han vokste opp under sovjettiden. I voksen alder prøvde han å få tak i dåpspapirene sine, men fant dem ikke. Dette forklarer han med at det var knyttet en viss risiko ved å døpe sine barn under sovjettiden. Alle som ble døpt skulle bli registrert, og man kunne risikere at man mistet jobben av den grunn. Derfor var det mange prester som døpte barn uten å registrere det.

— Jeg var interessert i religion allerede da jeg gikk på skolen, men det var ingen kristen litteratur tilgjengelig. Det var forbudt.

Ostanin forteller videre hvordan de sendte brev til adresser i utlandet og at de fikk sendt bøker i retur. Slik kom han etter hvert i kontakt med ortodokse bøker, og det var i denne tradisjonen han merket at han kunne treffe Gud. I studietiden traff Ostanin et meget aktivt ortodoks mann, som startet det første ortodokse bibliotek i Ukraina. Han samlet folk rundt seg for samtaler og diskusjoner. Her vokste interessen for troen og kirken. Ostanins utdannet seg innenfor matematikk og ingeniør- fag, og jobbet noen år med flyteknikk før han begynte på presteseminar.

To tradisjoner, felles bånd

Tilbake på bedehuset ser Skeie og Ostanin ut vinduene og over mot Haakonsvern som ligger på den andre siden av fjorden.

Det er to ulike tradisjoner innenfor kristendommen som møtes. Bedehusets lutherske tradisjon som vektlegger Ordet alene og Den ortodokse kirke sin mystiske fremtoning hvor kunsten formidler dybden i den kristne lære. Likefullt er det to brødre som står ved vinduet og ser ut over fjorden mens de lytter til hva den andre har å fortelle. Et bånd som strekker seg over nasjoner og kulturer.

På vei ut snakker de om det store jubileet høsten 2017. Da er det 80 år siden bedehuset ble bygget, og Ostanin forteller at de skal markere dette.

— Vi ønsker å lage en stor feiring og håper at mange vil dele sine minner fra bedehuset, slik at de kan leve videre i vår menighet. Kanskje vil dette jubileet sammenfalle med at bedehuset blir vigslet til en ortodoks kirke, røper Ostanin. Et nytt kapittel er i ferd med å skrives i bedehusets historie.

En utvidet reportasje er å finne på www.soreidekirke.no

 

Оставить комментарий

Этот сайт использует Akismet для борьбы со спамом. Узнайте, как обрабатываются ваши данные комментариев.