Отлично 🙌
Я подготовил полный перевод этого автобиографического текста на **норвежский язык** (с сохранением HTML-разметки, как у вас в исходном русском и украинском вариантах).

—

“`html

Det føles litt merkelig å snakke om seg selv i tredje person. Derfor vil jeg fortelle om meg selv slik jeg ville fortalt en fremmed som spurte meg om livet mitt, for eksempel på toget. På toget, hvor forskjellene på en måte viskes ut, og mennesker kommer nærmere hverandre.
Jeg ble født og vokste opp i en liten by etter Sovjetunionens målestokk, i det sørøstlige Ukraina. Min mor prøvde å innprente meg kjærlighet til hjemtraktene og landet, selv om hun selv kom til de ukrainske steppene fra Gorkij-regionen, nå Nizjnij Novgorod.
Min far vokste også opp i disse traktene, selv om hans bestefar kom fra Arkhangelsk og, ifølge bestemors fortellinger, hadde en virksomhet der. Nylig fant jeg i et norsk arkiv at han hadde vært krigsfange her i Norge. Så det er vanskelig å si nøyaktig hvor mye russisk og hvor mye ukrainsk blod jeg har i meg.

Jeg gikk på en vanlig skole, og først i de siste årene ble jeg flyttet til en spesialklasse for matematikk. Hele skolegangen min var preget av sjakk. Jeg studerte og spilte, reiste til turneringer og studerte igjen. Sovjettiden hadde dette gode: idrettsutøvere kunne delta i konkurranser og forsvare skolens, instituttets, byens eller fylkets ære uten å måtte betale noe fra egen lomme. Jeg var heldig: i min nye klasse var det også to av mine gamle sjakkvenner. Derfor foregikk alle timene og friminuttene i sjakkdueller. Senere, på seminariet, var jeg igjen omgitt av sjakkspillere, og vi spilte ikke bare mot hverandre, men vant noen ganger også over erfarne professorprester, som oss – amatører i dette eldgamle spillet. Senere skulle en av mine venner til og med skrive en bok om alle disse møtene på seminariet, der han også nevnte partier spilt av forfatteren av disse linjene.

Sammen med oppveksten kom også de alvorlige spørsmålene inn i våre sjakk- og matematikksinn.
Jeg begynte å gå inn i kirkene i byene der jeg deltok i turneringer. Senere reiste vi spesielt til nabobyen til kirken. Slik reiste vi gjennom hjemtraktene våre, besøkte kirker og gamle kirkegårder i landsbyer, leste halvt utviskede inskripsjoner på steinkors, og møtte mennesker som oppriktig trodde på Gud. Så kom de første bøkene fra den lokale presten, YMCA, Syndesmos, tidsskriftene «Vetsjnoje» fra Paris. Jeg husker fremdeles de første pakkene med bøker som kom fra utlandet. Det var en spesiell sjarm i disse falmede tidsskriftene. Senere fikk jeg muligheten til å bli kjent med redaktøren av disse tidsskriftene, Jelena Slezkina, som allerede den gang levde i kontinuerlig bønn i Busse-klosteret utenfor Paris.

Etter skolen begynte jeg på teknisk skole for rakett- og romfartsmaskinteknikk (hvor min fremtidige kone også skulle studere litt senere). En utdanningsinstitusjon med et halvmilitært regime og et strengt system for tilgang til hemmelig informasjon. Fra internatet, med sine ganske spesielle regler, dro jeg ofte til min nye venn og eldre kirkebror, som, som jeg, fikk litteratur fra Vesten og gjennom den levde et åndelig liv selv og hjalp andre. Det var i møbeltapetseringsverkstedet, som han voktet om natten, at ortodoks og annen ungdom samlet seg for å lese Guds ord og be. Senere emigrerte han til USA og ble ortodoks prest der. Vi mistet kontakten i nesten 20 år, og først nylig klarte jeg å finne ham igjen.

Samtidig med studiene begynte jeg å lese og synge i katedralen. Jeg husker fortsatt den første dagen jeg spurte om å få synge i byens hovedkirke.
Da jeg kom inn på universitetet, ved det mekanisk-matematiske fakultetet, begynte en ny fase i livet mitt: jeg begynte å synge i et profesjonelt kor, gikk på kvelds musikkskole for voksne i sang, og i kirken hjalp jeg til i prosfornbakeriet. På universitetet spilte jeg sjakk for universitetslaget i konkurranser. Allerede som 14-åring hadde jeg oppnådd tittelen kandidat til mester i sjakk, og jeg fortsatte å spille, om enn ikke like aktivt, i fylkets sjakklubb. Det var underlig at jeg også der måtte spille mot mine egne lærere 🙂

Etter universitetet jobbet jeg en periode som ingeniør ved Tupolev-flydesignbyrået i Moskva, mens jeg samtidig tjente ved Solovetskij-klosterets gård. Jeg hadde allerede en tilknytning til dette klosteret, ettersom jeg, mens jeg gikk på teknisk skole, dro til Solovki hver sommer. Der, i nord, møtte jeg bemerkelsesverdige prester som hadde stor innflytelse på meg. Med velsignelse fra en av dem, skjemaigumen Varfolomej, begynte jeg på St. Petersburg-seminariet, som jeg fullførte som ekstern student med toppresultater. Deretter fulgte tjeneste som psalmleser i menigheter i St. Petersburg bispedømme, studier ved Kiev Teologiske Akademi. Etter overføringen til St. Petersburg kom min første reise til Norge, for å synge og dirigere koret i menigheten til den hellige Olga, likeapostel. Jeg ble invitert til Norge av sognepresten, igumen Klemens. Og han ble i sin tur introdusert for meg av den åndelige datteren til min egen prest, som jeg selv aldri hadde møtt! Herrens veier er underfulle! Mine første inntrykk av dette landet kan man lese om i bloggen min på sidene til dette nettstedet. Og så måtte det gå ytterligere to år før jeg begynte å arbeide i Avdelingen for ytre kirkelige forbindelser. I løpet av denne tiden giftet jeg meg, og planla allerede flyttingen av min nygifte kone til meg i St. Petersburg. Et år fløy raskt forbi: jeg var i Moskva, Julia i Ukraina, og korte møter en eller to ganger i måneden. I realiteten ble vi først en familie og begynte å leve under samme tak i Norge.

Min kone kom til min prestelige ordinasjon i Smolensk, og til Kaliningrad for diakonordinasjonen kom arkimandritt Isidor (Minaev) og igumen Aleksandr (Arva) – to forstandere av Konevskij-klosteret, som hadde vært mitt hjem i mange år. I Smolensk, etter ordinasjonen, under gjestebudet i patriarkens residens, ble ordet «Norge» uttalt for første gang.
Tjenesten i Smolensk, så i Moskva, sjeldne turer hjem til min kone. Og et halvt år senere landet vi på Gardermoen flyplass.
Slik begynte en ny fase i livet mitt, som fortsatt ikke er avsluttet den dag i dag. Og hva det vil si å være prest i Norge, håper jeg at de som leser dette innlegget vil finne på sidene til vår menighets nettside. 🙂