I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.

I dag legger Kirken frem for oss to lesninger: en lesning fra apostelen Paulus’ brev til Timoteus – nærmere bestemt fra det andre brevet – og en lesning fra Lukasevangeliet. La oss høre hva apostelen Paulus skriver til sin disippel:

10 Men du har efterfulgt mig i lære, i ferd, i forsett, i tro, i langmodighet, i kjærlighet, i tålmodighet,
11 i forfølgelser, i lidelser, slik som de som kom over mig i Antiokia, i Ikonium, i Lystra, hvilke forfølgelser jeg tålte; og av dem alle fridde Herren mig.
12 Og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt.
13 Men onde mennesker og bedragere skal gå frem fra ondt til verre, idet de forfører og blir forført.
14 Men bli du i det som du har lært og er blitt overbevist om; du vet jo hvem du har lært det av,
15 og fordi du fra barndommen av kjenner de hellige skrifter, som kan gjøre dig vis til frelse ved troen på Kristus Jesus.

(Bibelen, bokmål 1930, 2 Tim 3:10–15)

Altså: apostelen stadfester her de dyder Timoteus har lært av sin læremester i troen. Det handler om etterfølgelse. Først taler Paulus om at Timoteus har fulgt ham; så om å leve «gudfryktig i Kristus Jesus»; og deretter om å holde fast ved Skriften. Det er selvsagt ikke et spørsmål om hvem Timoteus skal følge «først». Det er en påpekning av etterfølgelse som sådan – av disippelskap.

Denne søndagen har et eget navn, hentet fra evangelielesningen: Søndag om tolleren og fariseeren. Lesningen er velkjent. Likevel kan det ved første blikk virke som om lesningen fra Paulusbrevet og lesningen fra Lukasevangeliet ikke står i noen tydelig sammenheng. Men vi skal etter hvert se at det ikke stemmer.

Apostelen Paulus skriver til Timoteus om etterfølgelse fordi etterfølgelse er et avgjørende tema hos Paulus. Hvorfor? Fordi Paulus er fariseer.

I dag klinger dette ordet ofte som en moralsk diagnose. Vi kaller «fariseere» mennesker som ikke lever som de lærer; mennesker med dobbelt bunn; hyklere. Slik har vi lært å tale gjennom evangelienes polemikk. Men i dag vil jeg si noe til fariseernes forsvar. Og da må vi begynne med å forstå hva selve ordet «fariseer» betyr.

I evangeliene brukes flere delvis overlappende betegnelser om jødiske ledere:
fariseer (Φαρισαῖος) – medlem av en konkret gruppe, orientert mot tolkning av Toraen og renhetspraksiser;
skriftlærd (γραμματεύς) – en skrivekyndig spesialist på loven (en rolle som kunne finnes hos fariseere, saddukeere eller andre);
lovkyndig (νομικός) – i praksis nært «skriftlærd», en ekspert på nomos (loven);
rådsherrer / ledere (ἄρχων) – personer med politisk eller sosial status, ikke nødvendigvis religiøse eksperter.
I de synoptiske evangeliene står «fariseer» og «skriftlærd» ofte som et par, noe som peker på tett forbindelse, selv om det teknisk ikke er identiske kategorier.
«Purishim» er (en translitterasjonsvariant av) hebraisk פּרוּשִׁים (perushim / prushim) – altså fariseere.
På arameisk: entall פְּרִישָׁא (perisha), flertall פְּרִישַׁיָּא (perishaya); derfra også gresk Φαρισαῖοι (Pharisaioi).
Roten פרש betyr i hovedsak «å skille ut / avsondre», derav den tradisjonelle forklaringen «de avsondrede».

Om fariseerne vet vi i praksis fra to hovedkilder: evangeliene (jeg minner om at vi i evangeliene finner omkring 37 direkte konflikter mellom Kristus Frelseren – eller hans disipler – og fariseerne). Det vi leser om fariseerne i evangeliene, har som regel en negativ valør.

Den andre hovedkilden er den jødiske historikeren Josefus. Hos ham beskrives fariseerne i et annet lys: som en respektert del av samfunnet – og ikke nødvendigvis som en rik elite. Blant fariseerne fantes velstående mennesker og representanter for et slags «mellomlag», men miljøet var ikke lukket for fattige. Nettopp derfor nøt fariseerne stor aktelse i befolkningen.

Josefus omtaler også andre innflytelsesrike grupper: saddukeerne og esséerne. Men av de tre var det fariseerne som nøt størst anseelse. Det skyldtes, som sagt, deres nærhet til folket, og dessuten at de anerkjente den muntlige tradisjonen side om side med den skriftlige – noe som gjorde loven mer «bevegelig» og anvendelig i hverdagen. Og i motsetning til saddukeerne trodde de på de dødes oppstandelse (vi møter også denne striden i Det nye testamente). Fordi fariseerne utviklet detaljerte regler for vanlig liv – ikke bare for tempelkulten – ble deres lære en forening av Skrift-tolkning, muntlig tradisjon og praktisk religiøsitet.

Saddukeerne var tempelaristokratiet. De var konservative og avviste den muntlige tradisjonen (den muntlige Tora), som fariseerne regnet som likeverdig med den skriftlige; de avviste de dødes oppstandelse (fordi Toraen, mente de, ikke talte om den), og de stod i det hele fjernere fra folket.

Esséerne var på sin side en isolert sekt: de levde avsondret (mange i ørkenen), og deres innflytelse på folket var begrenset. Ja, andre kilder taler også om fariseerne – for eksempel Qumran-rullene eller rabbinsk litteratur (Misjna, Talmud, midrasjer) – men dette er i stor grad litteratur som ble formet av fariseernes etterfølgere etter år 70 e.Kr.

I den forbindelse er det verd å nevne en vanlig misforståelse.

Fariseerne tolker Skriften og utleder nye lover og regler fra tekst og muntlig tradisjon (halakha). De bygger altså på tekst og tradisjon. I denne forstand ligner de rabbinerne og den rabbinske jødedommen etter templets ødeleggelse. Templet opphørte, men jødedommen gjorde ikke det. Den forandret seg: fra offerkult gikk den over til studium av Toraen, bønn og etterlevelse av budene i dagliglivet.

Etter år 70 e.Kr. «erstattet» rabbinerne (fariseernes arvtakere) offer med bønn, tempel med synagoge som sentrum for religiøst liv, presteskapets autoritet med Tora-lærerne (rabbinerne), og tempelkult med studium av Skriften og Talmud. Fariseisk vekt på muntlig tradisjon, detaljert halakha for hverdagslivet, synagogalt gudstjenesteliv og tilgjengelig religiøs kunnskap viste seg ideelt tilpasset jødedommens overlevelse uten tempel. Saddukeerne forsvant med templet, esséerne ble spredt, mens fariseisk tradisjon ble til rabbinsk jødedom – som finnes til i dag. Men det er samtidig en feilslutning å tenke at fariseerne bare er evangelienes «hyklere», uten å se deres nøkkelrolle i jødedommens historie. Og selv om rabbinsk jødedom vokser ut av fariseiske tradisjoner, er forbindelsen mellom dem også kompleks.

Jeg har allerede to ganger brukt ordet «hyklere». Også dette ordet trenger forklaring.

I klassisk gresk betyr «hyklersk» ὑποκριτής – en skuespiller, en deklamatør, «en som svarer og spiller en rolle» (av ὑποκρίνομαι: «svare, spille en rolle, late som»). Senere, i hellenistisk jødedom og i Det nye testamente, flyttes begrepet fra teaterscenen til det religiøse og moralske rom: ikke bare «en synder», men en som behersker fromhetens språk og bevisst spiller det for mennesker. Ofte består hykleriet i et avvik mellom bekjent tro og faktisk liv – særlig når religiøs status brukes til å trykke ned andre, slik vi ser i episoden hos Lukas om helbredelsen av den krumbøyde kvinnen på sabbaten.

Tilbake til fariseerne: de var slett ikke «dårlige mennesker». Jeg understreker igjen: de hadde stor respekt i folket. Hos Josefus ser vi for eksempel at kong Aleksander Jannaios på dødsleiet rådet sin hustru og dronning Salome Aleksandra til å forsone seg med fariseerne – som siden, under hennes styre, ble hennes rådgivere og i praksis styrte statens anliggender.

Dette er også viktig å merke seg: stridene mellom Kristus og fariseerne er ikke strider mellom to religioner – Kristus er, etter sin menneskelighet, jøde. Dette er en strid mellom ulike tolkninger av Loven. Mange konflikter gjelder konkrete punkter: sabbaten (Mark 2:23–28), renhetsregler (Mark 7:1–23), tienden (Matt 23:23). Dette er nettopp de spørsmålene som ble diskutert mellom jødiske grupper i tiden. Og det samme gjelder spørsmål om evig liv.

Jeg sier det igjen: anklagen om hykleri er et sterkt polemisk virkemiddel, men den reduseres ikke til «skjellsord», fordi ὑποκριτής er «skuespilleren», rollemennesket. I nytestamentlig kontekst betyr det at religiøst språk og normer brukes som maske og ressurs for selvrettferdiggjørelse, ikke som vei inn i Guds vilje. Derfor er det mer presist å si: evangeliene kritiserer ikke fariseerne som et historisk folk i sin helhet, men en type religiøsitet der rettferdighet «gjøres» for publikum – som en rolle.

Husker dere at vi talte om rettferdighet? Fariseeren er jo rettferdig – eller i alle fall anser han seg slik. Hvordan forstod fariseerne rettferdighet? Rettferdighet = samvittighetsfull oppfyllelse av Toraen og den muntlige tradisjonen, alle 613 bud. I den forstand er fariseeren utvilsomt rettferdig. Men mer enn det: fariseeren «holder Loven» både for seg selv og for hele folket.

I Loven finnes det krav som gjelder alle, som samfunnets medlemmer. Men det finnes også særlige krav knyttet til Arons stamme – der prestene måtte komme fra – og til Levis stamme, som gav levitter: ikke prester, men dem som tjente ved prestene, slik vi i dag ville si diakoner og kirketjenere. Disse skulle holde særlige renhetsregler som tempeltjenere.

Fariseerne utvidet disse standardene for renhet og regelfyllelse fra tempelnivå til hele folket. De talte nesten slik: «Ja, Herre, vi er alle uforstandige og holder ikke Loven – men blant oss finnes det noen som holder mer enn det som er pålagt. Se ikke på oss, men på dem.» Altså: døm oss etter våre beste representanter, ikke de verste. Dette var en fariseisk «programlinje» for å etterligne Guds hellighet gjennom streng vokting av grensene – også renhetsgrensene. De gjorde det «på vegne av folket», og de begrenset ikke hellighet til tempelrommet, men førte den inn i dagliglivet.

Spørsmål fra salen:

Fader, hvordan skal vi forstå evangeliets ord:

20 For jeg sier eder: Dersom eders rettferdighet ikke overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer I ingenlunde inn i himlenes rike.

(Bibelen, bokmål 1930, Matt 5:20)

Svar:

Her ligger et paradoks. Se: fariseerne var, etter datidens målestokk, de mest rettferdige – de holdt samvittighetsfullt alle 613 bud, og de la til «et gjerde omkring Toraen». La oss høre hva fariseeren selv sier:

12 Jeg faster to ganger om uken, jeg gir tiende av all min inntekt.

(Bibelen, bokmål 1930, Luk 18:12)

De fastet altså to ganger i uken, gav tiende av alt (ikke bare av det de «tjente», men også av det de «anskaffet» – en slags dobbel beregning), og de studerte Skriften dag og natt. Og likevel sier Herren at de kristnes rettferdighet må overgå deres. Hvordan? Ved å faste mer? Gi mer? Nei.

I Matt 5:20 krever Kristus en rettferdighet som ikke kan «samles opp» ved å oppfylle forskrifter. Den kommer fra Gud – som en gave, som mottakelse og rettferdiggjørelse – og først deretter uttrykkes den i gjerninger, men da som frukt av riket, ikke som «betaling for inngangsbilletten». Det er altså ikke «våre gjerninger» som grunnlag. Kristus krever indre rettferdighet, ikke bare ytre lovoppfyllelse.

Rabbinsk jødedom (som fariseernes arvtaker) bevarer rettferdighet som Tora-oppfyllelse, men med vekt på skriftstudium og bønn i stedet for offer. Synagogen trer inn der templet falt bort, rabbineren trer frem som autoritet, og rettferdighet forstås fortsatt som nøye etterlevelse av budene.

Kristendommen gikk derimot en radikalt annen vei: rettferdighet ble Guds gave, mottatt i tro – ikke resultatet av menneskelig anstrengelse.

Slik var fariseerne.

Forrige søndag talte vi svært grundig om tollerne – skatteoppkreverne. Siden ikke alle var til stede, gjentar jeg kort.

Skattesystemet i Palestina etter Herodes den stores død var forskjellig fra område til område. Judea, Samaria og Idumea kom etter år 6 e.Kr. under direkte romersk styre (ved prefekter, senere prokuratorer), og skattene gikk direkte til Roma. I Galilea styrte tetrarken Herodes Antipas – han som lot Johannes Døperen henrette – og skatteforvaltningen var underlagt ham.

I Judea betalte man to typer «direkte» skatter: jordskatt og hode-/personskatt. Husker dere folketellingen under Kvirinius, nettopp omkring Kristi fødsel: hver måtte dra til sin slekts by og innskrives med hele husholdet. Ut fra dette beregnet man personskatten. Jordskatten ble fastsatt ved at en registrator kom og beskrev jorden.

I tillegg fantes «indirekte» skatter knyttet til grensepassering og handel: de ble krevd inn hver gang man gikk fra ett distrikt til et annet. Mellom Kapernaum og Jerusalem fantes fem slike punkter. Og det fantes ulike avgifter: veiskatter (som våre bompenger), havneavgifter, saltavgift, avgift på kjøtt eller på varetransport. Som i dag: kjøper du noe på AliExpress, må du betale avgift til staten.

Det var disse mange indirekte skattene som ble krevd inn av tollere. En av dem var Sakkeus, som vi talte om forrige søndag.

Sakkeus kalles «øverste toller». Det betyr sannsynligvis at han var en entreprenør/kontraktør for innkrevingen i Jeriko og kunne ha flere tollere under seg. I det minste stod han i spissen for et skattedistrikt.

I Galilea gikk skattene ikke direkte til Roma, men via Herodes Antipas: Antipas innkrevde skattene på sitt territorium, betalte deretter en fast tributt til Roma, og beholdt resten til eget bruk.

Dermed hadde tollerne ulik status. I Judea: tollere arbeidet i praksis direkte for Roma – maksimal forakt, og derfor var de særlig foraktet; Sakkeus i Jeriko var «tollernes overordnede» under romersk administrasjon. I Galilea: tollere arbeidet for Herodes Antipas. Her var konflikten med Roma mindre direkte, men forakten bestod. Et eksempel er Matteus i Kapernaum – en toller ved handelsruten.

I begge tilfeller fungerte systemet gjennom forpaktning: tollere «kjøpte en franchise» – retten til å kreve inn – for noen år. De måtte ikke bare levere den avtalte summen oppover i systemet; de måtte også leve av dette. Derfor krevde mange inn mer enn takst, og utnyttet at folk ikke kjente detaljene. Enkelte forskere har ment at det kunne dreie seg om opp mot 60% overuttak, men i dag er man ofte mer skeptisk til slike tall.

Uansett: i et jordbrukssamfunn kunne skatteinnkreving få katastrofale følger ved uår. Mennesker kunne miste jord og hus som ble inndratt for skattegjeld.

Det finnes en spøk om skattefolk: En sterk mann står på scenen og sier: Den som klarer å presse ut bare én dråpe saft av denne sitronen etter meg, får premie. En spinkel mann går fram og presser lett ut enda et halvt glass. Sterkmannen utbryter: «Du må være tryllekunstner!» – «Nei,» svarer han, «jeg jobber i skatteetaten.» Det er humor, ja. Men en humor med en viss bunn.

Tollerne ble ikke bare mislikt av den grunn. Først og fremst på grunn av økonomiske overgrep, men også på grunn av det vi i dag kaller kollaborasjon – samarbeid med okkupasjonsmakten. Og dessuten fantes et religiøst moment.

Skattene ble betalt i penger. På romerske mynter fantes keiserportretter og innskrifter som opphøyet keiseren som guddommelig. En denar fra Jesu tid bar på forsiden Tiberius’ profil og en titel som fremstilte ham som «guddommelig». For gudfryktige jøder skapte dette et grunnleggende problem: Det andre bud forbyr bilder (2 Mos 20:4), og keiseren ble knyttet til guddommelighet (divus). Å bære en slik mynt kunne oppleves som deltakelse i avguderi. Og keiserkulten stod i strid med jødedommens sentrum: «Hør, Israel: Herren er vår Gud, Herren er én» (5 Mos 6:4).

La oss huske evangeliefortellingen om skatt til keiseren. Episoden skjer i Jerusalem, i en av konfrontasjonene mellom Jesus og de religiøse lederne – etter inntoget, renselsen av templet og de følgende konfliktene:

15 Da gikk fariseerne bort og rådslo om hvorledes de skulde fange ham i ord.
16 Og de sendte sine disipler til ham sammen med herodianerne og sa: Mester! vi vet at du er sannferdig og lærer Guds vei i sannhet og tar ikke hensyn til nogen; for du ser ikke på menneskers person.
17 Si oss derfor hvad du mener: Er det tillatt å gi keiseren skatt, eller ikke?
18 Men Jesus skjønte deres ondskap og sa: I hyklere, hvorfor frister I mig?
19 Vis mig skattens mynt! Og de rakte ham en denar.
20 Og han sier til dem: Hvem tilhører dette billede og denne innskrift?
21 De sier til ham: Keiseren. Da sier han til dem: Så gi da keiseren det som keiserens er, og Gud det som Guds er!
22 Da de hørte det, undret de sig og forlot ham og gikk bort.

(Bibelen, bokmål 1930, Matt 22:15–22)

Her ligger en ironi: Kristus spør fariseerne: «Hvem tilhører dette bilde (εἰκών)?» – og spørsmålet har flere lag. De bærer selv disse myntene med keiserens bilde. Hvis dette er avguderi – hvorfor bærer dere dem? Kristus avdekker et hykleri: de anklager andre for kompromiss med Roma, men bruker selv romerske penger.

Det er i seg selv en skandale: Når de frister Kristus, tar de frem og viser en denar med bilde av den «guddommelige» keiseren. Mange fromme jøder forsøkte å unngå slike mynter, særlig i religiøs sammenheng. At de straks kan vise frem en slik mynt, vitner om deres egen tilpasning til det romerske systemet.

Noen dager tidligere hadde Kristus drevet ut kremmere og veltet pengevekslernes bord i templet:

12 Og Jesus gikk inn i Guds tempel og drev ut alle dem som solgte og kjøpte i templet, og pengevekslernes bord og duekremmernes stoler veltet han,
13 og han sa til dem: Det er skrevet: Mitt hus skal kalles et bedehus. Men I gjør det til en røverhule.

(Bibelen, bokmål 1930, Matt 21:12–13)

Hvorfor trengtes pengevekslere: I templet var mynter med bilder (avgudsbilder) strengt problematiske. Man brukte derfor en «tempelvaluta» som var akseptabel i kultisk sammenheng. Pengevekslerne byttet romerske denarer, greske drakmer og andre mynter til den valutaen som ble brukt til tempelskatt og til kjøp av offerdyr.

Og her er ironiens punkt: De fariseerne som få dager før kritiserte Kristus for å drive ut pengevekslere (som jo bidro til å sikre tempelrenhet!), bærer nå selv fritt på seg hedenske mynter med bilde av den «guddommelige» keiseren.

Tilbake til tollerne: denne stadige berøringen med «urene» penger og samarbeidet med okkupanten satte dem i en vanskelig posisjon, og mange av dem brydde seg i praksis mindre om å holde Lovens bud. «Er jeg først utelukket fra de troendes fellesskap, så får det være det samme», kunne noen resonere, «da lar jeg Loven ligge». For lovoppfyllelse var ikke bare en personlig dyd; det var også et tegn på tilhørighet.

Men la oss nå gå tilbake til lignelsen. Unnskyld: det blir langt igjen i dag. Neste søndag kommer også en stor lignelse, som dere alle kjenner – lignelsen om den fortapte sønn, den mest innflytelsesrike lignelsen, som har inspirert og fortsatt inspirerer utallige diktere, malere og musikere med sitt innhold og sin dybde.

Her står to representanter for oss – to nærmest motsatte representanter for ett og samme samfunn. Begge er religiøse. Begge kommer til templet for å be. Jeg har sagt at tollerne ofte ble oppfattet som bedragere og skurker. Men nei: ikke alle var slike. Det fantes også tollere som var godt integrert i samfunnet.

Om en slik «publikan» skriver også Josefus.

Kontrasten mellom fariseeren og tolleren er en mesterlig retorisk konstruksjon: den bruker skarpe sosiale og religiøse stereotyper fra det første århundre. Lignelsen undergraver publikums forventninger. Dens kraft ligger i at disse to figurene umiddelbart gjenkjennes kulturelt som totale motsetninger i Judeas og Galileas sosiale landskap.

For Lukas’ tilhørere representerte fariseeren toppen av synlig, kommunal fromhet. Og dessuten var fariseerne – i sin overbevisning – anti-okkupasjon: for dem, som for folk flest, ble hedningenes herredømme opplevd som en ydmykelse og som et tegn på at Israel levde i en unormal tilstand.

Tollerne ble assosiert med det romerske fiskale apparatet; de risikerte anklager om utpressing og kunne regnes blant «syndere» og «hedninger» på grunn av sine profesjonelle kontakter.

Fariseeren stod for respektabilitet, forpaktet paktstro og «avsondring» for renhetens skyld; tolleren stod for kompromiss, mulig korrupsjon og marginalitet.

Og nettopp her ligger lignelsens genialitet: den bruker polariseringen. Den viser fariseeren, hvis bønn korrekt lister opp hans fromme gjerninger (faste, tiende), og så tolleren, som bare ber om miskunn.

En overflatisk lesning får tilhøreren til å fordømme fariseerens sammenlignende stolthet («Gud! jeg takker dig fordi jeg ikke er som andre mennesker… eller og som denne tolder») og identifisere seg med tollerens ydmykhet. Men her ligger en finstemt felle: Hvis tilhøreren så tenker: «Gud skje lov, jeg er ikke slik som den fordømmende fariseeren», da gjentar han nettopp synden – den sammenlignende selvrettferdiggjørelsen – som han nettopp fordømte. Tilhøreren blir fariseer i selve handlingen å avvise fariseeren. Slik blir dommen sin egen straff, og Jesu lære mot å dømme andre synliggjøres (jf. Matt 7:1).

Det finnes et uttrykk som kan virke fremmed for moderne mennesker: I Talmuds morgenvelsignelser sies det: «Velsignet er du, Herre, vår Gud, verdens konge, som ikke har skapt meg til kvinne.» Kvinner leser på sitt sted i bønnen: «…som har skapt meg etter sin vilje».

Og fariseeren sier:

11 Fariseeren stod for sig selv og bad således: Gud! jeg takker dig fordi jeg ikke er som andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarler, eller og som denne tolder.

(Bibelen, bokmål 1930, Luk 18:11)

Det avgjørende er: «jeg takker» – for at jeg ikke er slik.

I den hellige Basileios den stores tolkning til profeten Jesaja finnes en kort, men svært viktig bemerkning om at fariseeren «…bad dette til seg selv (og ikke til Gud)…»:
«…ταῦτα πρὸς ἑαυτὸν προσηύχετο (οὐχὶ πρὸς τὸν Θεόν)…»

Den greske teksten her i evangeliet gir nettopp denne lesningen: ikke bare «i seg selv», men πρὸς ἑαυτὸν – «til seg selv». Det er viktig. Fariseeren ber til seg selv. Han trenger ingen annen. Eller – jo: han trenger en annen, men ikke for bønn, bare for selvbekreftelse.

Og gjerningene han ramser opp, blir en maske. For Gud viser tolleren at han ikke har noe; kanskje var han til og med en «dårlig toller» – han har ikke «samlet seg» noe – han står og slår seg for brystet. Fariseeren skjuler seg bak gjerningene som bak en søyle; bak dem ser man ikke personen. Det hadde vært bedre om han var en synder enn en som er fylt av slike dyder – men uten sann omvendelse.

Begge deltar i religiøs praksis – de ber i templet. Kontrasten ligger i hjertets holdning og i den teologiske forutsetningen bak praksisen. Fariseerens bønn er sammenlignende og «fortjenstbasert» («…fordi jeg ikke er som andre…»), mens tollerens bønn er botferdig og ber om miskunn («Gud, vær mig synder nådig»). Spørsmålet gjelder grunnlaget for å stå for Guds ansikt.

Frelseren bruker skarpt tegnede, typiserte portretter for å kritisere bestemte innstillinger: selvrettferdighet og støtte på religiøse prestasjoner – i motsetning til ydmykhet og avhengighet av Guds miskunn. Fariseerens bønn nevner reelle fromhetsgjerninger (faste, tiende); tollerens stilling er ren sønderknuselse. Lignelsen sikter mot hjertene hos dem som «stoler på sin egen rettferdighet», ikke mot «naturlig uverdighet» i hele samfunnsgrupper.

Altså: Lignelsen rommer ikke bare et personlig anliggende; den står også mot «gruppeanklage» slik fariseeren gjør. Formelen om fariseeren som «bad … til seg selv» viser: problemet er ikke bønn som sådan, men en selvinnelukket religiøs tale der Gud blir et speil for selvbekreftelse.

Til slutt sier jeg bare dette: fariseeren trenger ikke tilgivelse eller rettferdiggjørelse – han ber heller ikke om det. Og dagens lesning ender med ordene:

14 Jeg sier eder: Denne gikk rettferdiggjort ned til sitt hus fremfor den andre; for hver den sig selv ophøier, skal fornedres, og den sig selv fornedrer, skal ophøies.

(Bibelen, bokmål 1930, Luk 18:14)

Hvorfor gikk tolleren mer rettferdiggjort hjem enn fariseeren? Fordi han tok imot rettferdiggjørelsen som gave, ikke som lønn for sine gode gjerninger. For fariseeren blir religiøs praksis et bevis på «at jeg er god», som fritar ham fra det virkelige møtet med Guds miskunn og Guds dom.

Må disse refleksjonene over å stå for Gud – og over vår kommende store faste – gi oss et møte med den oppstandne Kristus, og ikke et forsøk på å skjule oss bak gode gjerninger fra Guds miskunn og Guds dom. Amen.