Diakondørene til vår ikonostase er ferdige!

Sist søndag installerte vi den store ikonen av den hellige erkediakon Laurentius. Denne store ikonen – som utgjør diakondørene – er et par til ikonen av den hellige erkediakon Stefanus, som ble skrevet tidligere.

Diakondørene og bildet av den hellige erkediakon Laurentius

I den ortodokse kirken finnes det på begge sider av De kongelige porter sideinnganger til alteret – diakondørene. Gjennom dem går diakonen ut for å frembære ektenier, utfører mindre liturgiske bevegelser og tjener ved protesebordet. Dette er tjenestens porter. Mens De kongelige porter er knyttet til den eukaristiske hemmelighet og Kristi åpenbarelse, er diakondørene forbundet med Kirkens virksomme tjeneste.

Derfor avbildes tradisjonelt hellige diakoner og erkediakoner på disse dørene – de som er blitt et forbilde på selvoppofrende tjeneste. Et av de mest utbredte motivene er den hellige erkediakon Laurentius.

Den hellige Laurentius († 258, Roma) var erkediakon i den romerske kirke under pave Sixtus II. Han forvaltet Kirkens midler og hadde ansvar for tjenesten for de fattige. Da myndighetene under forfølgelsene krevde at han skulle utlevere «Kirkens skatter», førte han frem de fattige og sa: her er den sanne skatt. For dette led han martyrdøden.

I ikonografien fremstilles han i diakonens stikarion med orarion – tegnet på den liturgiske tjeneste. Ofte holder han et røkelseskar eller et kors, og også en rist – redskapet for hans martyrium. Men viktigere enn de ytre attributtene er det indre innholdet i bildet: foreningen av alteret og barmhjertigheten.

Plasseringen av Laurentius på diakondørene er en teologisk bekjennelse. Diakonen går ut fra alteret til folket, og hans tjeneste begrenser seg ikke til gudstjenesten. Den fortsetter i omsorgen for de fattige, i offeret og i troskapen mot Kristus til det siste.

Slik minner diakondørene oss om at liturgien ikke forblir innenfor alterets rom. Den utfolder seg i kjærligheten som blir til en levende gjerning.