For fire år siden våknet verden annerledes. For millioner av ukrainere – med ødelagte hjem, adskilte familier og sår som ennå ikke er leget. For oss alle – med et spørsmål som fortsatt står uten svar: hvorfor?

Kirken har ikke enkle ord for en slik smerte. Men den har noe som er viktigere enn ord – nærvær: Kirken står ved dem som gråter, for nettopp med dem er også Kristus. Bønn for dem som kjemper. Håp som ikke slukner selv i den mørkeste natt.

I dag ber vi for hver og én som har mistet en nær. For hver ukrainsk soldat ved fronten. For barna som vokser opp under lyden av sirener. For fred – en sann og rettferdig fred. Og for dem som gav sitt liv for fedrelandets frihet.

Gud, vær oss nådig og velsign oss,
la ditt ansikt lyse over oss! Sal 66,1

La oss tenne et lys – og ikke glemme.